Harold Christensen tilbake i Normandie ved femtiårsmarkeringen i 1994.
På kommando, og av plikt og lojalitet stormet de i land på strendene i Normandie. Oppe i klippene satt tyskerne godt forskanset med maskingevær som kunne skyte opptil 1200 skudd i minuttet, med en ildkraft som på 300 meters hold kunne sende et prosjektil gjennom to kropper og ramme en tredje. De fyrte løs hver gang det kom et landgangsfartøy som slo ned baugporten og soldatene sto der ubeskyttet skulder ved skulder. Mange måtte gi tapt uten selv å ha avfyrt et eneste skudd. For en stor del var de bare unggutter. Tenk så redde de må ha vært! D-dagen var et helvete på jord! Norskamerikaneren Harold Christensen gikk grytidlig i land på Omaha Beach, den blodigste av de fem invasjonsstrendene.
Allierte styrker invasjonsdagen 6. juni 1944.
Operasjon Overlord var begynnelsen på slutten, et vendepunkt i annen verdenskrig. Det er nå 80 år siden D-dagen 6. juni 1944. Allerede denne første dagen ble 23 000 fallskjermsoldater og 156 000 infanterisoldater med mer enn 15 000 kjøretøyer og støtte av mange tusen skip og fly landsatt ved de alliertes invasjon i Normandie. Før dagen var omme hadde nesten 4 500 allierte og et mer usikkert, men uansett betydelig mindre, antall tyske soldater satt livet til. Da dagen var på hell, hadde landgangen bare på Omaha Beach kostet amerikanerne 2 400 sårede og døde.
Harold Christensen var infanterisoldat i 29. divisjon, 116. regiment og 111. feltartilleri. De kom til England allerede høsten 1942 og hadde vært gjennom halvannet års spesialtrening og andre forberedelser, før 116. infanteriregiment som en av de to første angrepsstyrkene tok seg inn på Omaha Beach. Harold Christensen ble truffet av flere skudd, men berget livet.
Amerikanske tropper vasser i land i Normandie, 6. juni 1944.
I tiden som fulgte var 29. divisjon i nesten kontinuerlig kamp. Slaget om den strategiske byen Saint-Lô var voldsomt. Legendarisk er historien da 116. regiment – stadig med Harold Christensen – var med på å innta Saint-Lô 19. juli med liket av major Thomas D. Howie surret foran på et av kjøretøyene, og som symbolsk gjorde ham til den første amerikanske soldaten som kom inn i byen.
Om Harold Christensen i Normandie vet vi ikke så mye mer annet enn at han senere kom til et sykehus i Paris. Hans historie er nødvendigvis full av dramatikk, men den er i denne sammenheng likevel ikke helt unik. Han var en av veldig mange, og kom fra det med livet i behold. Det ville han selv ha poengtert, om han hadde fortalt.
Leder for amerikansk-britisk militærpoliti, som bisto med avvæpning, internering og hjemtransport av tyske krigsfanger.
Den britiske generalmajor Roy Urquhart og USAs brigadegeneral Owen Summers i møte med Harold Christensen som Provost Marshal i Oslo.
Straks etter kapitulasjonen ble Harold Christensen med majors grad sendt til Norge som Provost Marshal og leder for amerikansk-britisk militærpoliti, som bisto de norske hjemmestyrkene og polititroppene med avvæpning, internering og hjemtransport av tyske krigsfanger. Blant hans etterlatenskaper er en attest, der den kjente brigadegeneral Owen Summers ga ham sin sterke anerkjennelse som leder for den amerikansk-britiske militærpolitistyrken i Oslo. Harold Christensen ble tildelt Bronze Star, Purple Heart with Clusters og den norske St. Olavsmedaljen.
Han var av norsk opphav med far fra Tveit utenfor Kristiansand og mor fra Fjære ved Grimstad. Uncle Harold, som vi kalte ham, var min mors fetter. Han hadde etter krigen en strålende yrkeskarriere med topplederstillinger og høye tillitsverv i forsikringsbransjen. På et bilde ser vi ham i Monte Carlo med fyrstinnen, Grace Kelly, til bords. Det var nok ikke mange forunt.
Harold Christensen var stadig i Norge, siste gang noen måneder før han 86 år gammel døde i 2005. Aldri hørte jeg ham snakke om sine opplevelser under krigen. Og heldigvis; vi hadde vett på ikke å spørre. Nå ved 80-årsmarkeringen for D-dagen tenker jeg på hva han var med på, og hvilken bør med fysisk og psykisk smerte han gjennom et langt liv stille bar med seg for vår frihet.
Harold Christensen var svært opptatt av sitt norske opphav. Faren, Johan Fredrik Christensen fra Buestad i Tveit utenfor Kristiansand, utvandret som 19-åring i 1905 og kom aldri tilbake til Norge. Frederick Christensen, som han kan kalte seg i USA, ble bygningsarbeider og var med på byggingen av George Washington Bridge over Hudson River. Moren, Olivia Bergitte Johannessen fra Rosholt i Fjære ved Grimstad, emigrerte 1904. Hun tok turen over Atlanteren flere ganger.
Mer enn 80 år i ettertid kan man knapt tenke seg hvilket drama som utspilte seg natt til 4. november 1933, da gamle Fjære prestegård ved Grimstad brant ned til grunnen. Min mor snakket om og levde med denne brannen resten av sitt liv. Alle kom seg ut, men kirkebøkene (ministerialbøkene) for årene 1839-1930 og sokneprestens bokmanuskript ble flammenes rov. Ikke noe av innboet ble berget.
I løpet av et par timer var den store prektige prestegård lagt i aske. Hvorledes ilden er opstått har man ennu ingen formening om, skrev Grimstad Adressetidende.
Løsningen lå imidlertid i et annet, morsomt bilde jeg fant i min gamle tantes etterlatenskaper. Det var et motiv med portretter fra K.I.U.F.’s Sangforening, stiftet 1900. Jeg skulle jo tenkt tanken for mange år tilbake. Her var ikke bare mormor og bestefar, men også instruktør Per Steenberg. Han skulle bli en velkjent kapasitet innen norsk kirkemusikk. På hattebildet sitter han med bowler på første rad. Det er ellers flere som går igjen på begge bildene.
En kar i Grimstad, med nesten like smale interesser som meg, kom raskt til unnsetning. Han sendte meg en annonse fra Aftenposten, der Kristiania Indremissions Ungdomsforening (med K) inviterte til aftenunderholdning i Calmeyergadens missionshus. Her deltok K.I.U.F. Sangforening med sin dirigent Per Steenberg.