Har du vært på kirkegården i Grense Jakobselv? Her finner du russiske, finske, samiske og norske gravminner, som vitner om møter mellom ulike kulturer og forskjellige trosretninger.

Sommerens utflukt gikk langt mot nord og langt mot øst. Det var ikke for å søke egen slekt. Nærmeste jeg kommer sånn sett i nord er folketellingen 1900, da farfar var kaptein i Frelsesarmeen i Vardø.

Jeg hadde nok vært i Finnmark flere ganger tidligere, også over russergrensen til Nikel, Petsjenga og Murmansk. Men Grense Jakobselv og Pasvikdalen hadde jeg ikke sett, for så vidt heller ikke Nord-Sverige og Nord-Finland. Det var vel verdt en tur.

Når jeg er på reisefot og anledningen byr seg, da bruker jeg å rusle litt rundt på kirkegårder. Det er jeg ikke alene om. Gjerne gir det noe annet enn tilrettelagte severdigheter, kanskje også litt fred i sinnet og perspektiv på livets forgjengelighet.

Gjennom flere tusen år skal det ha bodd folk i Grense Jakobselv, dette lille og tidligere veiløse dalføret der Jakobselva renner ut i Varangerfjorden. Elva markerer grensen mot Russland. Fast, norsk bosetting regnes fra 1851 inntil fraflytting sent på 1970-tallet og tidlig i 1980-årene.

Kirkegården er i aktiv bruk, selv om det ikke det lenger bor folk her. År om annet foregår det fortsatt begravelser i Grensen, som man gjerne sier lokalt. I gravminnebasen til Slekt og Data er det registrert 76 gravminner, alle så nær som én grav med bilde og den siste fra 2006.

Kirken ble innviet i 1869 og fikk fra 1873 navnet Kong Oskar IIs kapell, etter kongebesøk dette året.

Kapellet har tjent flere funksjoner, ut over å være gudshus for lokalbefolkningen. Det ble reist for å markere Norges suverenitet, som et «åndelig vakttårn mot den østlige koloss», fordi russerne ikke ville respektere grensen.

Tidlig ble Kong Oskar IIs kapell også et viktig kjennemerke for sjøfarende, og var lenge hvitkalket for å være enda mer synlig fra sjøen.