Om Tor

Jobber med slekt og holder foredrag. Opptatt av historie i ulike sammenhenger, bl.a. utvandringen til Amerika. Utrangert journalist og kommunikasjonsrådgiver - pensjonist. Bor på Nøtterøy.

På Omaha Beach D-dagen 6. juni 1944

Harold Christensen tilbake i Normandie ved femtiårsmarkeringen i 1994.

På kommando, og av plikt og lojalitet stormet de i land på strendene i Normandie. Oppe i klippene satt tyskerne godt forskanset med maskingevær som kunne skyte opptil 1200 skudd i minuttet, med en ildkraft som på 300 meters hold kunne sende et prosjektil gjennom to kropper og ramme en tredje. De fyrte løs hver gang det kom et landgangsfartøy som slo ned baugporten og soldatene sto der ubeskyttet skulder ved skulder. Mange måtte gi tapt uten selv å ha avfyrt et eneste skudd. For en stor del var de bare unggutter. Tenk så redde de må ha vært! D-dagen var et helvete på jord! Norskamerikaneren Harold Christensen gikk grytidlig i land på Omaha Beach, den blodigste av de fem invasjonsstrendene.

Allierte styrker invasjonsdagen 6. juni 1944.

Operasjon Overlord var begynnelsen på slutten, et vendepunkt i annen verdenskrig. Det er nå 80 år siden D-dagen 6. juni 1944. Allerede denne første dagen ble 23 000 fallskjermsoldater og 156 000 infanterisoldater med mer enn 15 000 kjøretøyer og støtte av mange tusen skip og fly landsatt ved de alliertes invasjon i Normandie. Før dagen var omme hadde nesten 4 500 allierte og et mer usikkert, men uansett betydelig mindre, antall tyske soldater satt livet til. Da dagen var på hell, hadde landgangen bare på Omaha Beach kostet amerikanerne 2 400 sårede og døde.

Harold Christensen var infanterisoldat i 29. divisjon, 116. regiment og 111. feltartilleri. De kom til England allerede høsten 1942 og hadde vært gjennom halvannet års spesialtrening og andre forberedelser, før 116. infanteriregiment som en av de to første angrepsstyrkene tok seg inn på Omaha Beach. Harold Christensen ble truffet av flere skudd, men berget livet.

Amerikanske tropper vasser i land i Normandie, 6. juni 1944.

I tiden som fulgte var 29. divisjon i nesten kontinuerlig kamp. Slaget om den strategiske byen Saint-Lô var voldsomt. Legendarisk er historien da 116. regiment – stadig med Harold Christensen – var med på å innta Saint-Lô 19. juli med liket av major Thomas D. Howie surret foran på et av kjøretøyene, og som symbolsk gjorde ham til den første amerikanske soldaten som kom inn i byen.

Om Harold Christensen i Normandie vet vi ikke så mye mer annet enn at han senere kom til et sykehus i Paris. Hans historie er nødvendigvis full av dramatikk, men den er i denne sammenheng likevel ikke helt unik. Han var en av veldig mange, og kom fra det med livet i behold. Det ville han selv ha poengtert, om han hadde fortalt.

Leder for amerikansk-britisk militærpoliti, som bisto med avvæpning, internering og hjemtransport av tyske krigsfanger.

Den britiske generalmajor Roy Urquhart og USAs brigadegeneral Owen Summers i møte med Harold Christensen som Provost Marshal i Oslo.

Straks etter kapitulasjonen ble Harold Christensen med majors grad sendt til Norge som Provost Marshal og leder for amerikansk-britisk militærpoliti, som bisto de norske hjemmestyrkene og polititroppene med avvæpning, internering og hjemtransport av tyske krigsfanger. Blant hans etterlatenskaper er en attest, der den kjente brigadegeneral Owen Summers ga ham sin sterke anerkjennelse som leder for den amerikansk-britiske militærpolitistyrken i Oslo. Harold Christensen ble tildelt Bronze Star, Purple Heart with Clusters og den norske St. Olavsmedaljen.

Han var av norsk opphav med far fra Tveit utenfor Kristiansand og mor fra Fjære ved Grimstad. Uncle Harold, som vi kalte ham, var min mors fetter. Han hadde etter krigen en strålende yrkeskarriere med topplederstillinger og høye tillitsverv i forsikringsbransjen. På et bilde ser vi ham i Monte Carlo med fyrstinnen, Grace Kelly, til bords. Det var nok ikke mange forunt.

Harold Christensen var stadig i Norge, siste gang noen måneder før han 86 år gammel døde i 2005. Aldri hørte jeg ham snakke om sine opplevelser under krigen. Og heldigvis; vi hadde vett på ikke å spørre. Nå ved 80-årsmarkeringen for D-dagen tenker jeg på hva han var med på, og hvilken bør med fysisk og psykisk smerte han gjennom et langt liv stille bar med seg for vår frihet.

Harold Christensen var svært opptatt av sitt norske opphav. Faren, Johan Fredrik Christensen fra Buestad i Tveit utenfor Kristiansand, utvandret som 19-åring i 1905 og kom aldri tilbake til Norge. Frederick Christensen, som han kan kalte seg i USA, ble bygningsarbeider og var med på byggingen av George Washington Bridge over Hudson River. Moren, Olivia Bergitte Johannessen fra Rosholt i Fjære ved Grimstad, emigrerte 1904. Hun tok turen over Atlanteren flere ganger.

 

Den gale presten som var mentor for folkevekkeren Hans Nielsen Hauge

Adolph Tidemands maleri «Haugianere»; et ikonisk verk malt i flere versjoner 1848, 1852 og 1865.

Mye er skrevet om Hans Nielsen Hauge, bondesønnen fra Rolvsøy i Østfold. En av de mest betydningsfulle personligheter i norsk historie. Men de fleste farer lett forbi eller er forsiktige i sin omtale den eksentriske sognepresten Gerhard Seeberg. Han var gæren!

Gerhard Seeberg var født 1734 i Tønsberg, sønn av handelsmann Johan Larsen Seeberg og Margrethe Lange. Han studerte i København og ble tidlig kjent for sine teologiske spekulasjoner. I 1778 ble han utnevnt til sogneprest i Tune, som nå er en del av Sarpsborg. Her forsøkte Gerhard Seeberg å få i stand en vekkelse. Han var imidlertid en upopulær prest, som kunne holde prekener som varte både åtte og ti timer, tvinge gamle til å knele til de besvimte og nekte å vie og begrave folk fordi de allerede var i helvete! Gerhard Seeberg forlangte å få full oversikt over leiermålsaffærer, og reiste rundt til ugifte kvinner med en lang kjepp som han slo i sengehalmen for å se om det var mannfolk der! Han ble suspendert fra stillingen i 1794, og avsatt ved høyesterettsdom i 1795. Siden levde han som pensjonist i København, hvor han utga tidsskriftet «Jesus Tidende».

Denne Gerhard Seeberg kom til å ha stor innflytelse på Hans Nielsen Hauge i unge år. På Tune prestegård fikk Hauge tilgang til Seebergs store bibliotek med flere tusen bind. De to hadde også lange samtaler. Etter hvert kom Hans Nielsen Hauge i sterk opposisjon til den kontroversielle presten Gerhard Seeberg.

Året etter at Gerhard Seeberg ble avsatt, fikk Hans Nielsen Hauge en sterk religiøs opplevelse mens han pløyde åkeren hjemme på Rolvsøy. I sin bok «Betragtning over Verdens Daarlighed» tok Hans Nielsen Hauge et kraftig oppgjør med sin mentor på Tune prestegård.

Hans Nielsen Hauge skulle komme til å bli folkevekker, samfunnsreformator og industribygger. Han vandret 16 000 km i store deler av landet, forfattet omkring 40 bøker og skrifter som ble trykt i 250 000 eksemplarer, ble arrestert minst 11 ganger og måtte sone mer enn 10 år i fengsel for brudd på løsgjengerloven, handelsloven, trykkefrihetsloven og konventikkelplakaten.

Langfredag dette året, 29. mars, er det 200 år siden Hans Nielsen Hauge gikk ut av tiden. Han var født i 1771.

Hans Nielsen Hauge var flere ganger i Vestfold – i Tønsberg og Holmestrand i 1797, i Ramnes og Hof i 1802 og på Vallø i 1809, da han ble hentet ut av fengsel for å bistå med etablering og drift av saltverk. Hans Nielsen Hauge knyttes både til Svend Foyn og Den jarlsbergske frimenighet, i dag kjent som DELK.

Nytt foredrag: Familiebildene forteller

Fra skapet til mor hentet jeg fram en stabel med gamle familiebilder. Det var i grevens tid. Mor var over 90 år, og den siste som kunne fortelle.

Det ga meg støtet til å lete fram historiene om dåpsbarnet som julaften 1911 ble rodd over fjorden i åpen båt, om den gang Fjære prestegård brant og kirkebøkene gikk tapt, om han som var skipper på sju store seilskuter og rundet Kapp Horn åtte ganger, og om kirkesangeren som var lærer i 38 år uten annen utdanning enn den han hadde fått hos presten.

Nytt foredrag med tanke for at det kan inspirere andre til å snakke med slektens eldste før det er for sent. En «bestillling» fra Vestfold Slektshistorielag, dette. Alle familier har en glemmebok med noen helt unike historier.

Foredrag 2023-2024

Fortsatt får jeg stadig henvendelser om å holde foredrag rundt om i lag og foreninger, i blant også andre steder som Pensjonistakademiet eller kurssenteret Nestor. Hyggelig det, jeg synes det er artig å dele med flere noe av det som er gjemt og glemt. De siste årene har jeg holdt rundt 160 foredrag. Jeg har ikke noen kommersielle motiver, men sier ikke nei til et lite honorar eller et par flasker rødvin. Uansett ber jeg om dekning av reisekostnader.

  • 08.02.2023 Konger, folk og røvere gjennom Langeruddalen – Vestfold Slektshistorielag
  • 14.02.2023 Jeanna Corneliussen, frelsesoffiseren som sto i front og ble skadet for livet – Åpent hus i Teie kirke
  • 07.03.2023 Jeanna Corneliussen, felsesoffiseren som sto i front og ble skadet for livet – Tønsberg Sjømannsforening
  • 20.03.2023 Jeanna Corneliussen, frelsesoffiseren som sto i front og ble skadet for livet – Ski Slektshistorielag
  • 23.03.2022 Jeanna Corneliussen, frelsesoffiseren som sto i front og ble skadet for livet – Frelsesarmeen i Drammen
  • 17.04.2023 Frelsesarméoffiseren og Nr. 91 Stomperud – Tjøme Pensjonistforening
  • 24.04.2023 Fagertun, fra lensmannsgård til bygdetun – Nøtterøy Y’s Men’s Club
  • 27.04.2023 Mormon-pionerene fra Lågendalen – Hedrum Historielag
  • 17.10.2023 Lars Larsens ulykkelige historie, om rettergang og straff, tukthus og slaveri – Tjøme Historielag
  • 07.11.2023: Lars Larsens ulykkelige historie, om rettergang og straff, tukthus og slaveri – Tønsberg Sjømannsforening
  • 28.11.2023 Frelsesarmé-offiseren og Nr. 91. Stomperud – Åpen dag, Teie kirke
  • 23.01.2024: Frelseshærens angrep på Norge – Enerhaugen, Grønland og Tøyen Historielag
  • 14.02.2024: Familiebildene forteller – Vestfold Slektshistorielag
  • 14.03.2024: Jeanna Corneliussen, frelsesoffiseren som sto i front og ble skadet for livet – Barkåker Pensjonistforening
  • 18.03.2024: Jeanna Corneliussen, frelsesoffiseren som sto i front og ble skadet for livet – Kiwanis Åsgårdstrand
  • 10.10.2024: Nr. 91 Stomperud – Graabrødrene, Tønsberg

 

Farfar rapporterte fra slagmarken

Farfar gikk ut av tiden før jeg ble født. Lite ble fortalt. Hørte ikke noe om den gang han var i krigen, ikke at han reiste landet rundt som offiser i Frelsesarmeens tidlige år.

På nasjonalbiblioteket.no leser jeg skannede utgaver av Krigsraabet.Fra slagmarken rapporterer kaptein K. Hansen om plagede og længtende hjerter, om de der græd over synden og om stadig flere frelste sjæle – også de som overgav sig frivillig (!).

Efter vel at have tjent Oscar II er han høsten 1900 vel fremkommen høit, høit oppe i Nordens land til Vardø. Jeg leser om forflytninger og forfremmelser, at farfar talte velsignet og godt, at han fikk politimesterens tillatelse til at marchere i gaderne og om den gang armeen samlet 3000 mennesker til friluftsmøte.

Tidene skifter. Idealene, engasjementet og ordbruken er ikke lenger som den gang da. Hvorom allting er; jeg blir litt bedre kjent med farfar som jeg aldri møtte.

 

Les videre

Åtte ganger rundt Kapp Horn!

Bark «Hermod» av Lillesand, 1899 mønstret Ole Johan Christensen på som skipsfører.

Endelig skulle jeg bli bedre kjent med min mormors onkel Ole. Mange år tilbake hadde mor mi identifisert ham på et bilde med staselig ramme; hun omtalte onkel Ole nesten med ærefrykt. Ole Johan Christensen (1843-1929) var virkelig en sjøens mann.

Ole Johan og Gretha Bergitte Christensen bodde det meste av livet på gården Steindal søndre i Høvåg. I 1917 solgte de og flyttet til Ringsdalen, Lofthus i Lillesand. Ole var født og vokste opp på klokkergården Buestad i Tveit.



Gjennom 31 år som skipsfører på sju store seilskuter var han på alle hav og rundet Kapp Horn åtte ganger! Gift med Grete Bergitte Tellefsdatter (1851-1925) fikk han fem barn, det første født i New York, det andre i åpen sjø – hun fikk navnet Ingeborg Oceane.

Det var ikke så utfordrende å hente fram historien til onkel Ole. En bygdebok, litt kvalitetssikring i kirkebøker, folketellinger og emigrantarkivet, noen kart og databasen sjøhistorie.no.

Som bosatt ved Blindleia må vi tro at onkel Ole var medlem av Lillesand Sjømannsforening, som har tatt initiativ til denne databasen med 72 261 sjøfolk og 26 553 skip – blant dem Ole Johan Christensen og med bilder av alle skutene han førte fra han bare 25 år gammel ble skipsfører på fullriggeren «Celuta».

Tippoldefar var handsagskjærer

HandsagskjærerenDSCF3575 (2)Min tippoldefar i Siljan, husmann Anund Dyresen (1831-1903), var en driftig og allsidig kar. Ei arbeidsliste fra Treschow-Fritzøe forteller at han i årene 1861-1863 fikk lønn for hogst av kulleved (til jernverket), brøtning (tømmerfløting), skur, damarbeid, minering, elveforbedring, tømmerhogst, tømring og muring. Blant mye var han altså tømmerhogger og handsagskjærer. Les mer om: Anund Dyresen

Fram til omkring 1900 var det bare øks og ikke sag, som ble brukt til felling av tømmer. Etter hvert begynte man å bruke stokksager – tomannssager (bogesager eller lange blad med handtak i hver ende), og litt seinere enmannssager (svanser, som kom etter 1900).

Handsager ble i gammel tid brukt til oppdeling av tømmer til trelast. Det skjedde ved kransaging. Stokkene ble lagt på to høye bukker. En mann sto på bjelker som var lagt mellom bukkene og dro ei lang sag opp, mens en annen mann sto under og dro den ned igjen. Sagene hadde støtstilte tenner og skar bare på nedtur. Mannen oppå bukken løftet saga opp, mannen under skar.

Dette var et alternativ til å skjære trelast på oppgangssager, særlig om man hadde billig arbeidskraft eller om man skulle dele opp virke som ikke skulle bli snorrett, noe det ble på oppgangssagene. Ved kransaging kunne man lage kuvete komponenter, både til bygnings- og ikke minst skipskonstruksjoner.

Bortmed Romsdalen innpå Skauane helt nord i Siljan heter det fortsatt Skjærbenklia. Der sto det en slik kransag-rigg. Dit gikk det sti fra husmannsplassen Dammyra. Så godt mulig var det der tippoldefar min jobba som handsagskjærer.

Takk til: Lars Vaagland, Siljan Historielag og Bjørn Bækkelund, Norsk skogmuseum. Bildet: På Rørosmartnan 2015 fikk jeg se kransaging.

Blodbryllupet i Paris – Bartolomeusnatten

François Dubois (1529–1584)/Musée cantonal des Beaux-Arts, Lausanne.

Slektsgransking gjennom mange år skulle ta meg til Blodbryllupet i Paris, et av de mørkeste kapitler til Europas historie!

Det var etter at jeg i uka som gikk hørte NRK-journalisten og forfatteren Christian Borch holde et uvanlig solid foredrag for Presseveteranene i Vestfold. Blant mye annet fortalte han om Bartolomeusnatten i 1572, da protestantiske hugenotter ble myrdet gjennom en målrettet katolsk voldsbølge under de franske religionskrigene. Blodbadet varte i flere dager. Man regner med at minst 5 000, kanskje så mange som 30 000 protestantiske kristne måtte bøte med livet. Forfølgelsene som fulgte førte til at mer enn 200 000 hugenotter emigrerte til Tyskland, England/Skottland, Nederland og Nord-Amerika.

Da de grusomme detaljene fra massakren nådde Vatikanet, ble det jubel. Kanonene avfyrte salutt, kirkeklokkene ringte over hele Roma og en spesiell minnemedalje ble preget. Paven bestilte et veggmaleri av massakren, et maleri som fremdeles henger i Vatikanet.

Hugenottene hadde jeg nok hørt om i skolens historietimer. Nå koplet jeg dem med historien til min 3x tippoldefar Johan Friderich Dohler (1730-1785). Han har jeg tidligere sporet tilbake til Mannheim i Tyskland. Johan Friderich Dohler var av den calvinsk-protestantiske tro, slo seg til i Kristiansand og livnærte seg som vinskjenker eller vinhandler. Det var ellers flere, men ikke så mange calvinister som kom til Norge.

Jeg har ikke fulgt noen anelinje helt tilbake til 1500-tallets blodbad i Frankrike. Det lar seg neppe gjøre. Men etter Christian Borchs foredrag og etter å ha lest meg litt opp, forstår jeg noe mer av historiens gang, hvordan og hvorfor min 3x tipp kom til Norge.

Mange av calvinistene som flyktet fra Frankrike samlet seg omkring Mannheim. Johan Friderich Dohlers slekt var helt åpenbart blant disse; han og jeg nedstammer fra de franske hugenotter som overlevde Bartolomeusnatten!

Da kirkebøkene for Fjære gikk tapt

30 Fjære prestegård ved Grimstad (dramatisk brann ca 1936)Mer enn 80 år i ettertid kan man knapt tenke seg hvilket drama som utspilte seg natt til 4. november 1933, da gamle Fjære prestegård ved Grimstad brant ned til grunnen. Min mor snakket om og levde med denne brannen resten av sitt liv. Alle kom seg ut, men kirkebøkene (ministerialbøkene) for årene 1839-1930 og sokneprestens bokmanuskript ble flammenes rov. Ikke noe av innboet ble berget.

m-fjerefolkforside_2016I løpet av et par timer var den store prektige prestegård lagt i aske. Hvorledes ilden er opstått har man ennu ingen formening om, skrev Grimstad Adressetidende.

På anmodning fra Fjære Historielag har jeg dukket ned i noen arkiver, bladd i gamle aviser og samlet familieminner til en artikkel, som står på trykk i årets utgave av Fjærefolk. Artikkelen kan du også lese her:

Da kirkebøkene for Fjære gikk tapt

 

Hattefine folk – hvem kunne det være?

Hvem var disse hattefine folka? Raskt dro jeg kjensel på bestefar. Etterhvert mente søstra mi og jeg også å gjenkjenne mormor. Et fascinerende gruppebilde, men hva kunne det være siden de hadde staset seg opp på denne måten?

Gamle bilder gir ofte oss som roter med slekt noe å bryne seg på. For denne delen av familien har jeg hatt en ekstra utfordring. Alt innbo og uerstattelige kirkebøker gikk tapt, da Fjære prestegård ved Grimstad brant ned til grunnen natt til 4. november 1933. Det var med nød og neppe at alle i familien reddet seg ut. Dette og diverse andre bilder jeg i dag har hånd om, er skaffet til veie i ettertid. Det har vi vært flere om. Jeg mistenker en tante for å ha sett betydningen av familiebildene, lenge før jeg selv kom på banen. Hadde bare tante Ella skrevet noen ganske få stikkord…

Flere ganger har jeg stoppet opp ved motivet med disse hattefine folka. Bildet måtte være fra en gang mellom 1900 og 1910, da mormor og bestefar oppholdt seg i Kristiania.

Ved folketellingen 1900 bodde forretningsdame/butikdame Aashild Marie Christensen (1876-1977) i Incognito Terrasse 1. Hun jobbet i en manufakturforretning i Storgaten, og var fra Tveit ved Kristiansand. Alf Holstad (1883-1964) reiste allerede som tenåring fra Namsos til hovedstaden, for å ta artium som privatist og studere teologi. Han leide i Holbergs gate 27, ikke så altfor langt unna der hun bodde. I årene 1903-1910 var han ansatt i Indremisjonen, der han var engasjert med barne- og ungdomsarbeid ved siden av studiene.

Men så var det dette bildet. Jeg la det på Facebook, mest fordi det var litt artig – men også som en motvekt mot mye fjas. Kanskje ville det melde seg noen som kunne si noe mer? Det har hendt meg før, med andre bilder.

Løsningen lå imidlertid i et annet, morsomt bilde jeg fant i min gamle tantes etterlatenskaper. Det var et motiv med portretter fra K.I.U.F.’s Sangforening, stiftet 1900. Jeg skulle jo tenkt tanken for mange år tilbake. Her var ikke bare mormor og bestefar, men også instruktør Per Steenberg. Han skulle bli en velkjent kapasitet innen norsk kirkemusikk. På hattebildet sitter han med bowler på første rad. Det er ellers flere som går igjen på begge bildene.

K.I.U.F. var ikke helt til å forstå. Google var til lite hjelp. Jeg hadde vel tanke om Indremisjonen, men da Foreningen for indre Mission i Christiania ble grunnlagt i 1855 ble den skrevet med C. Senere ble den hetende Oslo Indremisjon, nå kjent som Kirkens Bymisjon. Jeg fant ikke Kristiania Indremission eller Indremisjon, skrevet med K.

En kar i Grimstad, med nesten like smale interesser som meg, kom raskt til unnsetning. Han sendte meg en annonse fra Aftenposten, der Kristiania Indremissions Ungdomsforening (med K) inviterte til aftenunderholdning i Calmeyergadens missionshus. Her deltok K.I.U.F. Sangforening med sin dirigent Per Steenberg.

– Søk på bokhylla.no, vær tålmodig, sa min sørlandske venn. Velvillig trådte han til med litt brukerstøtte for en som har vokst opp med skrivemaskin og blysats.

Calmeyergatens misjonshus er det nok fortsatt mange som husker. Det var oppført i 1891, og rommet Skandinavias største forsamlingslokale med plass til mer enn 5000 mennesker. Kristiania Indremission overtok i 1898. Store vekkelser i 1905 og 1906 samlet fulle hus kveld etter kveld. Under okkupasjonen 1940-45 ble det rekvirert av tyskerne. I de siste årene ble det brukt som lagerlokale, inntil det ble revet i 1972.

Om mormor og bestefar fant hverandre i K.I.U.F. og kanskje til og med i Calmeyergadens missionshus, skal være usagt. Hun var nesten sju år eldre enn ham. Det gjenstår enda å finne hvor bryllupet fant sted. De fikk et langt og godt samliv, med sju barn og prestetjeneste mange steder. I 1936 vendte de tilbake til Oslo.

For noen år siden dukket plutselig bestefar opp i Filmavisen på TV. Det var et innslag fra tidlig på 1950-tallet. Der satt han på første rad, tilbake i Calmeyergatens misjonshus!