Farfar gikk ut av tiden før jeg ble født. Lite ble fortalt. Hørte ikke noe om den gang han var i krigen, ikke at han reiste landet rundt som offiser i Frelsesarmeens tidlige år.
På nasjonalbiblioteket.no leser jeg skannede utgaver av Krigsraabet.Fra slagmarken rapporterer kaptein K. Hansen om plagede og længtende hjerter, om de der græd over synden og om stadig flere frelste sjæle – også de som overgav sig frivillig (!).
Efter vel at have tjent Oscar II er han høsten 1900 vel fremkommen høit, høit oppe i Nordens land til Vardø. Jeg leser om forflytninger og forfremmelser, at farfar talte velsignet og godt, at han fikk politimesterens tillatelse til at marchere i gaderne og om den gang armeen samlet 3000 mennesker til friluftsmøte.
Tidene skifter. Idealene, engasjementet og ordbruken er ikke lenger som den gang da. Hvorom allting er; jeg blir litt bedre kjent med farfar som jeg aldri møtte.