Historien om Frelsesarmeens turbulente inntog Norge er gjemt og glemt. Feiekostens og skurebørstens evangelium spredte seg over landet. Jeanna Corneliussen fra Tønsberg sto i front og ble skadet for livet. Nytt foredrag for lag og foreninger – ca. 60 minutter, rikt illustrert. NB! Nye avtaler må bli etter sommeren og utover høsten.
I foredraget forteller jeg om hvordan Norge i løpet av 1800-tallet ble et industrisamfunn med tilflytting til byene. Formannskapet i Kristiania beklaget stor nød: Forstæderne kaldes et forlagt Vrag, en pøle uden Belysning og Oplysning, uden brolægning, uden Politi, et Usædelighedens, Vanartens og Fordærvelighedens Rede.
Her sto Frelsesarmeens første slag, på Grønland i Kristiania 22. januar 1888. Den norske kirke advarte folk mot å gå på møtene, og uttrykte skepsis til Frelsesarmeens glade og likeframme formidling av budskapet. Pøbelen slo til spillende hornmusikanter så tennene løsnet og blodet fløt. Salvasjonistene ble bombardert med råtne egg, søle, stein og døde rotter.
En av flere som ble utsatt for fysisk vold var kaptein Jeanna Corneliussen fra Tønsberg. Hennes historie er gjemt og glemt, nesten ingen som har hørt om henne!
Jeanna Corneliussen sluttet seg til The Salvation Army i England, og snakket tidlig med general William Booth om at armeen måtte komme også til Norge. Hun hadde en sentral og aktiv rolle ved Frelsesarmeens inntog i Norge, men måtte gi opp sitt virke som offiser etter at hun på et møte i Kristiania Arbeidersamfunds lokale nesten ble kvalt og fikk et kraftig spark i underlivet.
Mange steder måtte politiet rykke ut for å holde ro og orden. I Horten ble det håndgemeng. I Åsgårdstrand tok sognepresten alle benkene, for å forhindre et frelsemøte. I Tønsberg var det forventet motstand som intet annet sted. I Sandefjord mente byens gode borgerskap at det var behov for den nye armeen. I Bergen ble det knust 144 vindusruter. På Eidsvoll ble en ovn i møtelokalet sprengt med dynamitt, benkene smurt inn med tjære og fint pepper blåst ut over forsamlingen…
Samtidig var tilslutningen så stor at den i dag nesten ikke er til å forstå. I løpet av de tre første år åpnet Frelsesarmeen 47 korps rundt om i hele landet. Det er et underkommunisert kapittel i norsk vekkelseshistorie.
