Harold Christensen tilbake i Normandie ved femtiårsmarkeringen i 1994.

På kommando, og av plikt og lojalitet stormet de i land på strendene i Normandie. Oppe i klippene satt tyskerne godt forskanset med maskingevær som kunne skyte opptil 1200 skudd i minuttet, med en ildkraft som på 300 meters hold kunne sende et prosjektil gjennom to kropper og ramme en tredje. De fyrte løs hver gang det kom et landgangsfartøy som slo ned baugporten og soldatene sto der ubeskyttet skulder ved skulder. Mange måtte gi tapt uten selv å ha avfyrt et eneste skudd. For en stor del var de bare unggutter. Tenk så redde de må ha vært! D-dagen var et helvete på jord! Norskamerikaneren Harold Christensen gikk grytidlig i land på Omaha Beach, den blodigste av de fem invasjonsstrendene.

Allierte styrker invasjonsdagen 6. juni 1944.

Operasjon Overlord var begynnelsen på slutten, et vendepunkt i annen verdenskrig. Det er nå 80 år siden D-dagen 6. juni 1944. Allerede denne første dagen ble 23 000 fallskjermsoldater og 156 000 infanterisoldater med mer enn 15 000 kjøretøyer og støtte av mange tusen skip og fly landsatt ved de alliertes invasjon i Normandie. Før dagen var omme hadde nesten 4 500 allierte og et mer usikkert, men uansett betydelig mindre, antall tyske soldater satt livet til. Da dagen var på hell, hadde landgangen bare på Omaha Beach kostet amerikanerne 2 400 sårede og døde.

Harold Christensen var infanterisoldat i 29. divisjon, 116. regiment og 111. feltartilleri. De kom til England allerede høsten 1942 og hadde vært gjennom halvannet års spesialtrening og andre forberedelser, før 116. infanteriregiment som en av de to første angrepsstyrkene tok seg inn på Omaha Beach. Harold Christensen ble truffet av flere skudd, men berget livet.

Amerikanske tropper vasser i land i Normandie, 6. juni 1944.

I tiden som fulgte var 29. divisjon i nesten kontinuerlig kamp. Slaget om den strategiske byen Saint-Lô var voldsomt. Legendarisk er historien da 116. regiment – stadig med Harold Christensen – var med på å innta Saint-Lô 19. juli med liket av major Thomas D. Howie surret foran på et av kjøretøyene, og som symbolsk gjorde ham til den første amerikanske soldaten som kom inn i byen.

Om Harold Christensen i Normandie vet vi ikke så mye mer annet enn at han senere kom til et sykehus i Paris. Hans historie er nødvendigvis full av dramatikk, men den er i denne sammenheng likevel ikke helt unik. Han var en av veldig mange, og kom fra det med livet i behold. Det ville han selv ha poengtert, om han hadde fortalt.

Leder for amerikansk-britisk militærpoliti, som bisto med avvæpning, internering og hjemtransport av tyske krigsfanger.

Den britiske generalmajor Roy Urquhart og USAs brigadegeneral Owen Summers i møte med Harold Christensen som Provost Marshal i Oslo.

Straks etter kapitulasjonen ble Harold Christensen med majors grad sendt til Norge som Provost Marshal og leder for amerikansk-britisk militærpoliti, som bisto de norske hjemmestyrkene og polititroppene med avvæpning, internering og hjemtransport av tyske krigsfanger. Blant hans etterlatenskaper er en attest, der den kjente brigadegeneral Owen Summers ga ham sin sterke anerkjennelse som leder for den amerikansk-britiske militærpolitistyrken i Oslo. Harold Christensen ble tildelt Bronze Star, Purple Heart with Clusters og den norske St. Olavsmedaljen.

Han var av norsk opphav med far fra Tveit utenfor Kristiansand og mor fra Fjære ved Grimstad. Uncle Harold, som vi kalte ham, var min mors fetter. Han hadde etter krigen en strålende yrkeskarriere med topplederstillinger og høye tillitsverv i forsikringsbransjen. På et bilde ser vi ham i Monte Carlo med fyrstinnen, Grace Kelly, til bords. Det var nok ikke mange forunt.

Harold Christensen var stadig i Norge, siste gang noen måneder før han 86 år gammel døde i 2005. Aldri hørte jeg ham snakke om sine opplevelser under krigen. Og heldigvis; vi hadde vett på ikke å spørre. Nå ved 80-årsmarkeringen for D-dagen tenker jeg på hva han var med på, og hvilken bør med fysisk og psykisk smerte han gjennom et langt liv stille bar med seg for vår frihet.

Harold Christensen var svært opptatt av sitt norske opphav. Faren, Johan Fredrik Christensen fra Buestad i Tveit utenfor Kristiansand, utvandret som 19-åring i 1905 og kom aldri tilbake til Norge. Frederick Christensen, som han kan kalte seg i USA, ble bygningsarbeider og var med på byggingen av George Washington Bridge over Hudson River. Moren, Olivia Bergitte Johannessen fra Rosholt i Fjære ved Grimstad, emigrerte 1904. Hun tok turen over Atlanteren flere ganger.

Fra skapet til mor hentet jeg fram en stabel med gamle familiebilder. Det var i grevens tid. Mor var over 90 år, og den siste som kunne fortelle.

Det ga meg støtet til å lete fram historiene om dåpsbarnet som julaften 1911 ble rodd over fjorden i åpen båt, om den gang Fjære prestegård brant og kirkebøkene gikk tapt, om han som var skipper på sju store seilskuter og rundet Kapp Horn åtte ganger, og om kirkesangeren som var lærer i 38 år uten annen utdanning enn den han hadde fått hos presten.

Nytt foredrag med tanke for at det kan inspirere andre til å snakke med slektens eldste før det er for sent. En «bestillling» fra Vestfold Slektshistorielag, dette. Alle familier har en glemmebok med noen helt unike historier.

Les videre →

Min tippoldefar i Siljan, husmann Anund Dyresen (1831-1903), var en driftig og allsidig kar. Ei arbeidsliste fra Treschow-Fritzøe forteller at han i årene 1861-1863 fikk lønn for hogst av kulleved (til jernverket), brøtning (tømmerfløting), skur, damarbeid, minering, elveforbedring, tømmerhogst, tømring og muring. Blant mye var han altså tømmerhogger og handsagskjærer. Les mer om: Anund Dyresen

Fram til omkring 1900 var det bare øks og ikke sag, som ble brukt til felling av tømmer. Etter hvert begynte man å bruke stokksager – tomannssager (bogesager eller lange blad med handtak i hver ende), og litt seinere enmannssager (svanser, som kom etter 1900).

Handsager ble i gammel tid brukt til oppdeling av tømmer til trelast. Det skjedde ved kransaging. Stokkene ble lagt på to høye bukker. En mann sto på bjelker som var lagt mellom bukkene og dro ei lang sag opp, mens en annen mann sto under og dro den ned igjen. Sagene hadde støtstilte tenner og skar bare på nedtur. Mannen oppå bukken løftet saga opp, mannen under skar.

Dette var et alternativ til å skjære trelast på oppgangssager, særlig om man hadde billig arbeidskraft eller om man skulle dele opp virke som ikke skulle bli snorrett, noe det ble på oppgangssagene. Ved kransaging kunne man lage kuvete komponenter, både til bygnings- og ikke minst skipskonstruksjoner.

Bortmed Romsdalen innpå Skauane helt nord i Siljan heter det fortsatt Skjærbenklia. Der sto det en slik kransag-rigg. Dit gikk det sti fra husmannsplassen Dammyra. Så godt mulig var det der tippoldefar min jobba som handsagskjærer.

Takk til: Lars Vaagland, Siljan Historielag og Bjørn Bækkelund, Norsk skogmuseum. Bildet: På Rørosmartnan 2015 fikk jeg se kransaging.

Mer enn 80 år i ettertid kan man knapt tenke seg hvilket drama som utspilte seg natt til 4. november 1933, da gamle Fjære prestegård ved Grimstad brant ned til grunnen. Min mor snakket om og levde med denne brannen resten av sitt liv. Alle kom seg ut, men kirkebøkene (ministerialbøkene) for årene 1839-1930 og sokneprestens bokmanuskript ble flammenes rov. Ikke noe av innboet ble berget.

I løpet av et par timer var den store prektige prestegård lagt i aske. Hvorledes ilden er opstått har man ennu ingen formening om, skrev Grimstad Adressetidende.

På anmodning fra Fjære Historielag har jeg dukket ned i noen arkiver, bladd i gamle aviser og samlet familieminner til en artikkel, som står på trykk i årets utgave av Fjærefolk. Artikkelen kan du også lese her:

Da kirkebøkene for Fjære gikk tapt

Hvem var disse hattefine folka? Raskt dro jeg kjensel på bestefar. Etterhvert mente søstra mi og jeg også å gjenkjenne mormor. Et fascinerende gruppebilde, men hva kunne det være siden de hadde staset seg opp på denne måten?

Gamle bilder gir ofte oss som roter med slekt noe å bryne seg på. For denne delen av familien har jeg hatt en ekstra utfordring. Alt innbo og uerstattelige kirkebøker gikk tapt, da Fjære prestegård ved Grimstad brant ned til grunnen natt til 4. november 1933. Det var med nød og neppe at alle i familien reddet seg ut. Dette og diverse andre bilder jeg i dag har hånd om, er skaffet til veie i ettertid. Det har vi vært flere om. Jeg mistenker en tante for å ha sett betydningen av familiebildene, lenge før jeg selv kom på banen. Hadde bare tante Ella skrevet noen ganske få stikkord…

Flere ganger har jeg stoppet opp ved motivet med disse hattefine folka. Bildet måtte være fra en gang mellom 1900 og 1910, da mormor og bestefar oppholdt seg i Kristiania.

Ved folketellingen 1900 bodde forretningsdame/butikdame Aashild Marie Christensen (1876-1977) i Incognito Terrasse 1. Hun jobbet i en manufakturforretning i Storgaten, og var fra Tveit ved Kristiansand. Alf Holstad (1883-1964) reiste allerede som tenåring fra Namsos til hovedstaden, for å ta artium som privatist og studere teologi. Han leide i Holbergs gate 27, ikke så altfor langt unna der hun bodde. I årene 1903-1910 var han ansatt i Indremisjonen, der han var engasjert med barne- og ungdomsarbeid ved siden av studiene.

Men så var det dette bildet. Jeg la det på Facebook, mest fordi det var litt artig – men også som en motvekt mot mye fjas. Kanskje ville det melde seg noen som kunne si noe mer? Det har hendt meg før, med andre bilder.

Løsningen lå imidlertid i et annet, morsomt bilde jeg fant i min gamle tantes etterlatenskaper. Det var et motiv med portretter fra K.I.U.F.’s Sangforening, stiftet 1900. Jeg skulle jo tenkt tanken for mange år tilbake. Her var ikke bare mormor og bestefar, men også instruktør Per Steenberg. Han skulle bli en velkjent kapasitet innen norsk kirkemusikk. På hattebildet sitter han med bowler på første rad. Det er ellers flere som går igjen på begge bildene.

K.I.U.F. var ikke helt til å forstå. Google var til lite hjelp. Jeg hadde vel tanke om Indremisjonen, men da Foreningen for indre Mission i Christiania ble grunnlagt i 1855 ble den skrevet med C. Senere ble den hetende Oslo Indremisjon, nå kjent som Kirkens Bymisjon. Jeg fant ikke Kristiania Indremission eller Indremisjon, skrevet med K.

En kar i Grimstad, med nesten like smale interesser som meg, kom raskt til unnsetning. Han sendte meg en annonse fra Aftenposten, der Kristiania Indremissions Ungdomsforening (med K) inviterte til aftenunderholdning i Calmeyergadens missionshus. Her deltok K.I.U.F. Sangforening med sin dirigent Per Steenberg.

– Søk på bokhylla.no, vær tålmodig, sa min sørlandske venn. Velvillig trådte han til med litt brukerstøtte for en som har vokst opp med skrivemaskin og blysats.

Calmeyergatens misjonshus er det nok fortsatt mange som husker. Det var oppført i 1891, og rommet Skandinavias største forsamlingslokale med plass til mer enn 5000 mennesker. Kristiania Indremission overtok i 1898. Store vekkelser i 1905 og 1906 samlet fulle hus kveld etter kveld. Under okkupasjonen 1940-45 ble det rekvirert av tyskerne. I de siste årene ble det brukt som lagerlokale, inntil det ble revet i 1972.

Om mormor og bestefar fant hverandre i K.I.U.F. og kanskje til og med i Calmeyergadens missionshus, skal være usagt. Hun var nesten sju år eldre enn ham. Det gjenstår enda å finne hvor bryllupet fant sted. De fikk et langt og godt samliv, med sju barn og prestetjeneste mange steder. I 1936 vendte de tilbake til Oslo.

For noen år siden dukket plutselig bestefar opp i Filmavisen på TV. Det var et innslag fra tidlig på 1950-tallet. Der satt han på første rad, tilbake i Calmeyergatens misjonshus!